Munnleg forteljing i skolen

Munnlege forteljingar i skolen

Tysdagane 4 og 11 september heldt Fridunn Tørå Karsrud eit forteljingskurs for studentane som tar fordjuping i norsk på Universitet i Agder. Det har vore to lærerike dagar, som har utvida mitt syn på munnleg forteljing i skolen. Min erfaring frå praksis på ulike trinn i grunnskolen, er at forteljingar stort sett brukes til høgtlesing, gjerne i forbindelse med at elevane et matpakka si. Fridunn gav oss derimot fleire gode argument for å rive oss laus frå bøkene, og bruke munnleg forteljing som ein metode i undervisinga.

Munnleg forteljing handlar om ei forteljing kor forteljaren legg boka til side og bruker kroppen og blikket i ein kommunikasjon med elevane. Karsrud meiner at dette gjer forteljinga meir levande og engasjerande for elevane. Forteljingas faste struktur, kanskje spesielt i eventyra, hjelper elevane til å hugse forteljinga betre. Gjennom strukturen og forteljingsgrammatikken utviklar elevane eit kognitivt skjema for forteljing. Kvar gong elevane møter ei ny forteljing vil skjemaet hjelpe eleven til å strukturere den nye forteljinga (Karsrud, 2010, s.30).

Opplæringslova fortel oss at alle elevar har krav på tilpassa opplæring. Karsrud meiner at munnleg forteljing er ein god metode for å gi elevane tilpassa opplæring. Sjølve forteljinga kan vere ein felles oppleving for elevane. Vidare kan læraren differensiere etterarbeidet slik at alle elevane opplever meistring. Etterarbeidet kan mellom anna vere gjenforteljing, dramatisering, teikneserie og anna arbeid med teikning/maling. Elevane kan også trekkje ut kjernepunkta frå forteljinga, og finne viktige verb, substavtiv og kjensler.

                                          Illustrasjonsfoto: Colourbox

Litteratur:

Karsrud, F. T. (2010) Muntlig fortelling i norskfaget – en vei til tekst- og tolkningskompetanse. Oslo: Cappelen Damm AS